DAGLIG BRØD OG DAGLIG DONT -
OM KYSTKVINNER I HØVAG
AV INGJERD MODAL
OM KYSTKVINNER I HØVAG
AV INGJERD MODAL
ForedraG til åpningen av sommersesongen på Lillesand by- og
sjøfartsmuseum, 17. juni 2015
I 1951 flyttet min familie til et lite gårdsbruk på Natvig i Høvåg, og skulle leve av jordbruk og fiske. Våronna ble det første prosjektet, med innleid hest fra Kvivika. Vi fylte hjemmejordet med gulerøtter, kål og kjøkkenhage. Garn og ruser stod ute jamnt. Det var fisk til middag fire dager i uka. Der var innlagt strøm i huset, men bare til elektrisk lys. Min mor måtte fyre opp vedkomfyren på kjøkkenet bare hun skulle ha varmt vann. Det er herlig med vedkomfyr på kjøkkenet om vinteren, men en prøvelse om sommeren. Elektriske hjelpemidler fantes ikke og da vi la oss om kvelden var det på høymadrasser.
Det hørte robåt med til gården og plikt til å etterse tre fyr, mot en godtgjørelse. Natvigtangen, Svervikodden og Spakneskjær fyr. Det kunne være tøft vinterstid. Særlig Spaknesskjær fyr var slemt. Her brøt både østlige og vestlige vinder så skumsprøyten stod. Jeg husker første vinteren på Natvig. Far var på sildefiske med Georg Arntzen på fiskebåten «Baus» og mamma var alene hjemme med meg og søsteren min Toril og gamle bestefar som hadde brukket lårhalsen. Det var i slutten av januar. Da meldte de på radioen at Spaknesskjær fyr var ute av drift. På værmeldingen meldte de østlig kuling og snø. Det var bare en ting å gjøre for mamma. Hun fikk med seg en gammel fisker, Severin Sørensen, og dro straks ut for å fylle parafin.
Sildefiske ble redningen for min familie. Nå hadde vi penger og den våren kunne vi investere i tre sauer, 60 høner og 4 gjess. Matauken var enorm. Vi betalte på butikken med egg i tillegg til gulerøtter det året.
En nabo vi hadde på Natvig het Ester. Hun var ugift og stelte for sin far og tante og ei søster som var annerledes. Hun drev gården og hadde to kuer og en kalv på foring. Kalven ble ikke gammel hvis det var en stut, men var det ei kvige, ble den solgt eller byttet ut med en av de eldre kuene. Etter kalvinga laget hun den herligste kalvedans du kan tenke deg.
Det var så gøy å være med Ester i fjøset. Jeg fikk lov å sveive hakkelsmaskinen, skjøre møkk og strigle kuer. Til gjengjeld fikk jeg en sprut med varm melk rett i munnen når Ester satt på krakken og melka. Det var stas. Når melkinga nærmet seg slutten kom kattene løpende og fikk melk i skåla si. Annen mat fant de selv.
Så skulle melka siles gjennom en melkesil med et melkefilter. Den melka som skulle selges måtte holdes kald, og ble firt ned i brønnen i et svært melkespann. Alle naboene kjøpte melk av Ester. Den melka hun skulle bruke selv, slo hun opp i et stort brunt steintøyfat og plasserte det i spiskammeret med lokk over. Neste dag kunne hun skumme fløte.
Noe av melken ble helt i tallerkener med litt tette i bunden og stod til neste dag. Da var melka blitt stiv og var nydelig å spise med sukker på, og kanskje med litt sukkerkavring eller knust flatbrød. Ester kokte også et herlig møssesmør. Spesielt godt var det når hun kokte det lenge og hadde litt rosiner i. Da kalte hun det gome.
I oktober-november var det slakting. For å oppbevare kjøttet måtte noe saltes, røkes eller hermetiseres. Ferskt kjøtt kunne du ha lenge dersom du kokte eller stekte det ferdig å la det under fettlokk. Far til Ester, Oluf, sørget for fisk til huset.
Tvers overfor vårt hus lå Karens hus. Det var bygget med kjeller i bakkeplan. Hit ned flyttet Karen om sommeren. Hun var ugift, som Ester, og stelte for sin gamle mor. For å få endene til å møtes tok hun pasienter fra Eg. Hun hadde ei dame boende der i min barndom. Hun var sky, men arbeidsom og hjalp Karen i huset. Da mor til Karen døde, begynte Karen å leie ut ovenpå til sommergjester.
Når jeg tenker på kvinnene på øyene tenker jeg alltid på Ragna på Tronderøya. De hadde flere kuer og leverte melk i store melkespann på butikkbrygga på Steinsøya i Gamle Hellesund. Her ble de sendt videre med rutebåten Øya til meieriet i Kristiansand.
Problemet for Ragna var å få kuene til oksen, spretterten var ikke oppfunnet den gangen. Da måtte de få kua over til Blikksund og videre opp til Høvåg der de hadde stut. Ragna fortalte: «Æ skulle til oksen med ei ku og prøvde å døtte ho ud i prammen. Men det ville ho ikkje. E døtta for livet og plutselig fôr både e og kua utfor bryggekanten og rett i vannet. Der lå mi å baksa te e fekk tak i halen hoses. Så bukserte e oss inn på grunna, kom me opp i prammen og fekk tjora kua te prammen. Så rodde e te Blikksund med kua på sleb. Me kom te oksen så blaude begge to at det rant a oss.» Ragna røkte. Hun fortalte at under krigen måtte hun røke kirsebærblader i avispapir «for ikke å vende seg a».
RAMSØYA
Mi svigermor var fra losenes øy, Ramsøya. Både hennes mor og besteforeldre var derifra. Kvinnene ute på øyene kunne trylle! Av små ressurser lagde de den herligste mat du kunne tenke deg. De utnyttet hver lille jordlapp. Her kunne de så og høste salat, gulerøtter, portulakk, persille, og poteter da den ble vanlig. Ja, noen fant til og med plass til litt bygg. Her ute vokser det enda minner fra den tida, som rabarbra, rips-, solbær- og stikkelsbærbusker. Et gammelt pæretre og epletre kan du også finne. I steinrøysene gror bjørnebær og bringebær. Ute på værharde Nibe greide de å rydde plass til en liten potetåker, men jorda blåste på vann. Så de måtte tynge den ned med avsalta tang.
I de tre buktene på Ramsøya var det murt bakerovn i minst ett hus. Før man fyrte opp ovnen, gikk det bud til nabokonene at de kunne komme med deigene sine. De bakte store porsjoner og oppbevarte brødene i steinkrukker nede i kjelleren eller i spiskammeret. På frokostbordet var det som oftest, hjemmebakt brød, smør, syltetøy, lyst møssesmør, brunost og god kaffe.
Hverdagsmat var fisk, men til søndags kunne det vanke kjøttkaker, alker eller annet kjøtt. Til dessert var det semulepudding med rød saus og sviskegrøt hvis det skulle være fint. Om våren måtte en ha stekt makrell og rabarbrasuppe. Rabarbrasuppa var kokt med hel kanel og kanel vanket det også i sviskegrøten.
Fisken ble tilberedt på mange måter. Lyr og kolje kunne skrapes og stampes til fiskemat, Torsken kunne kokes eller stekes eller strøs på over natta, eller saltes ei uke og tørkes. Å tørke torsk var vanskelig. Den ble lagt på hønsenetting som var strekt ut mellom to stokker med skinnet ned. Her skulle den ligge til den var helt tørr og stiv. De to første dagene måtte det ikke komme sol på fisken, da ville skinnet koke. Det måtte heller ikke komme regn på den, så det var et svare strev å hold øye med været. Kom det regn, var det å styrte ut og hive fisken på en svær lem, som var til det bruk, og dekke den til med presenning. Fisken måtte stues fisk mot fisk. Insektene lot fisken ligge i fred når den var litt salta. Spekesild og -makrell, en dunk med salt torsk, sei og lyr var også å finne i de fleste spiskammer. Salt makrellsuppe er en delikatesse som gamle folk enda «fyser på».
Fugl var det vanligste kjøttet ute på øyene. Kom mannfolka med fugl, skulle de ribbes for dun helt opp til hode. Duna ble tørka i papirposer i bakerovnen på ettervarmen til fettet i fjærposen var tørket inn. Så kunne de fylle duna i dunlerret og det ble varme dyner og puter. Alker var salgsvare, men Gråmåka hverdagsmat. Gråmåka er mør som kylling og ble brukt til middag med brun saus og til pålegg til kvelds. Måkesuppe var heller ikke å forakte. Finere feiekost i grua skulle du lete lenge etter enn gråmåkevinger. Noen hadde høner og en gris på bua.
De store lagrene med mat kom godt med i seilskutetida. Det gjaldt og alltid være beredt å ha noe å «traktere» med. Man visste aldri når man fikk uventet besøk. Mange skip forliste utenfor Ramsøya. Skipbrudne trengte en hjelpende hånd med mat og tørt tøy. Kvinnene måtte ha spiskammeret fullt og kleskottet likeså. Alle hadde noen av sine kjære på havet. Deres egne sønner kunne trenge til hjelp der de fôr. Så stilte de opp for ukjente sjøfolk som om det var deres egne sønner.
hva slags tøy hadde man i klesskapet?
Mannfolkklær på 1870-tallet var bukser og jakker av ullstoff – gjerne vadmel og vest til søndagsbruk. Undertøy var hjemmestrikkede lange underbukser og undertrøyer. Tykke gensere, sokker, luer og votter ble også strikket. Men hadde du råd kunne du kjøpe Devolds islendere, blåtrøyer og undertøy av norsk ull. Disse var allerede i handelen i 1853 og var veldig populære. Janus kom ikke med sitt ullundertøy før i 1895 og Dovre Makko i1922. Til hverdags bruktes strieskjorte og til søndags hvitskjorte i lin- eller bomullslerret. Dongeri kom ikke til Norge før i 1930-årene og var arbeidstøy.
Ytterst hadde man oljeklær. Oljeklær beskyttet mot sjøsprøyt og regn og var laget ved å impregnere tettvevd lin- eller bomullslerret med rå og kokt linolje. På Ramsøya har en stor glatt stein fått navnet oljesteinen fordi man impregnerte oljeklærne der.
I Gabriel Scotts bok «Skipper Terkelsen» fortelles det om damenes klesskikk i en uthavn rundt 1870:
«I havna gikk damene i grått verken med skaut på hodet og tresko på benene og klampet i smaugene som rene konstabler - Og når vinden lettet i skjørtene, så kom her ikke silke til syne, eller sølvpapir eller lignende saker, men bommesi som seilduk så tykk, det rene seilmakerarbeid at kalde. Se det var noe som holdt og som varte og tålte en annerledes medfart enn det skrapet som byfolket gikk med. Motene kunne komme og ga, den ene fasongen avløse den andre – bommesien varte evinnelig. «
Bommesi var hjemmevevet linlerret og var vanlig før 1870. Etter den tid kunne man få kjøpt billig bomullslerret i butikkene og fikk råd til å sy seg mere undertøy og sengetøy.
Melsekker var laget av tettvevd lin og ble flittig brukt så snart de var tomme. Det kunne man også sy sengetøy, forklær, duker og bleier av. Ja, mange brukte kveldene til å brodere de herligste duker på sekk. Men de virkelig fine dukene, der man broderte venesiansk og engelsk søm, ble sydd på fin lin som man kjøpte i Kristiansand.
Når begynte kvinnene å bruke undertøy?
Det er litt rart å tenke på at damene ikke hadde underbukser før på tidlig 1800-tallet. At damer brukte underbukser ble oppfattet som usømmelig. Særlig når disse skulle vaskes. Mange valgte å tørke intimplagg innendørs. Istedenfor truser brukte man adskillige lag med underskjørt og underkjoler. Undertøyet ble sydd for hand. For å holde oppe ullstrømpene brukte man livstykke eller hoseband. BH og HH kom ikke før rundt 1933. Ikke alle hadde symaskinen før 1900, men de som hadde, kunne tjene litt ekstra ved å ta sy oppdrag. Kristin her forteller at det var gode penger å tjene på å sy og vaske klær for sjøfolk som lå værfast i uthavnene.
Til bryllup sparte man ikke på skillingen. Bruden skulle overstråle alle å være vakker for sin brudgom. Finere stoffer i ull, kamgarn, musselin, taft og silke kunne hjemføres fra England og Frankrike, Italia, Persia og andre eksotiske land. Mang en skipper hadde med seg lekre stoffer hjem til sine kvinner. Så ble det sydd, brodert, heklet og slått nupereller. De herligste kreasjoner kunne fremskaffes med nål og tråd av flittige hender. Kvinnene kunne sitte og sy til langt på natt i lyset fra parafinlampa. Var familien gjest i et bryllup, måtte alle kles opp i nytt eller klær kunne sys om for å få det rette snitt. Så var det å dra til fotografen for å forevige familien i de nye klærne. Bare i Gamle Hellesund var der to fotoatelier rundt 1900.
Hvordan foregikk egentlig klesvasken?
Før 1800 vasket ikke folk ofte. Få hadde lager med lintøy og vasket to eller fire ganger i året. Etter at billig bomull kom, rundt 1870, skaffet folk seg mer klær å vaske på. Man var også mer opplyste om at renslighet hjalp mot smitte av sykdom.
Dagen før vaskedagen ble klærne lagt i vann og litt lut. For å lage bjørkelut måtte du renske ut av ovnen og fyre med ren bjørkeved. Bjørkeasken kokte du sammen med vann, og lot det stå å klarne noen dager. Så helte du fra luten og beholdt bunnskrapet til pussemiddel. Denne luten kunne også brukes til luting av fisk og rengjøring.
I 1842 kom grønnsåpa i handelen fra Lilleborg "sæbesyderi". Det var en milepæl for klesvasken. Grønnsåpa var bedre enn den hjemmekokte med lut og fett. Flekker ble gnidd inn med grønnsåpe. Så ble klær og sengetøy kokt med lut i ei stor jerngryte. Sunlightsåpa kom i 1931 og ble en kjærkommen hjelp til klesvask og oppvask, og Milo til ull og silke kom i 1935.
Når klærne var ferdig kokt ble de løftet med en ren pinne fra gryta og opp i vaskebalja. Her ble de gnidd mot vaskebrettet til flekker var fjernet. Vaskebrettet var vanlig rundt 1900. Tidligere banket man klærne med et banketre på en bankekrakk.
Når hvitvasken var tatt, kom turen til kulørt tøy og til sist ullundertøyet som ikke tålte varmt vann.
På Ramsøya hadde de to brønner som holdt vann sommerstid. Hadde man brønner som gikk tomme, kunne man skylle tøyet sammen med naboen, slik at skyllevannet ble skikkelig utnyttet. Men jeg hørte også om kvinner inne i Skottevig som måtte skylle tre ganger i saltvann før de tok siste skyllevann med regnvann. Så ble tøyet hengt til tørk over lyng og busker eller de hang det på snorer eller reine trestokker. Heia nord for brønnen i smauet på Ramsøya heter klesheia. Om våren i mars blekte man lin- og bomulls lerret her på snøen i den skarpe vårsola.
SAMHOLD OG RESPEKT
I 1828 omkom fem mannfolk i samme losbåt ute på Ramsøya. Kun en reservelos var igjen på øya og han var enkemann med seks barn. Det vil i praksis si at han stod som ene forsørger av familiene på øya. Det var bare samhold som kunne redde dem. Samhold og respekt.
INGJERD MODAL
I 1951 flyttet min familie til et lite gårdsbruk på Natvig i Høvåg, og skulle leve av jordbruk og fiske. Våronna ble det første prosjektet, med innleid hest fra Kvivika. Vi fylte hjemmejordet med gulerøtter, kål og kjøkkenhage. Garn og ruser stod ute jamnt. Det var fisk til middag fire dager i uka. Der var innlagt strøm i huset, men bare til elektrisk lys. Min mor måtte fyre opp vedkomfyren på kjøkkenet bare hun skulle ha varmt vann. Det er herlig med vedkomfyr på kjøkkenet om vinteren, men en prøvelse om sommeren. Elektriske hjelpemidler fantes ikke og da vi la oss om kvelden var det på høymadrasser.
Det hørte robåt med til gården og plikt til å etterse tre fyr, mot en godtgjørelse. Natvigtangen, Svervikodden og Spakneskjær fyr. Det kunne være tøft vinterstid. Særlig Spaknesskjær fyr var slemt. Her brøt både østlige og vestlige vinder så skumsprøyten stod. Jeg husker første vinteren på Natvig. Far var på sildefiske med Georg Arntzen på fiskebåten «Baus» og mamma var alene hjemme med meg og søsteren min Toril og gamle bestefar som hadde brukket lårhalsen. Det var i slutten av januar. Da meldte de på radioen at Spaknesskjær fyr var ute av drift. På værmeldingen meldte de østlig kuling og snø. Det var bare en ting å gjøre for mamma. Hun fikk med seg en gammel fisker, Severin Sørensen, og dro straks ut for å fylle parafin.
Sildefiske ble redningen for min familie. Nå hadde vi penger og den våren kunne vi investere i tre sauer, 60 høner og 4 gjess. Matauken var enorm. Vi betalte på butikken med egg i tillegg til gulerøtter det året.
En nabo vi hadde på Natvig het Ester. Hun var ugift og stelte for sin far og tante og ei søster som var annerledes. Hun drev gården og hadde to kuer og en kalv på foring. Kalven ble ikke gammel hvis det var en stut, men var det ei kvige, ble den solgt eller byttet ut med en av de eldre kuene. Etter kalvinga laget hun den herligste kalvedans du kan tenke deg.
Det var så gøy å være med Ester i fjøset. Jeg fikk lov å sveive hakkelsmaskinen, skjøre møkk og strigle kuer. Til gjengjeld fikk jeg en sprut med varm melk rett i munnen når Ester satt på krakken og melka. Det var stas. Når melkinga nærmet seg slutten kom kattene løpende og fikk melk i skåla si. Annen mat fant de selv.
Så skulle melka siles gjennom en melkesil med et melkefilter. Den melka som skulle selges måtte holdes kald, og ble firt ned i brønnen i et svært melkespann. Alle naboene kjøpte melk av Ester. Den melka hun skulle bruke selv, slo hun opp i et stort brunt steintøyfat og plasserte det i spiskammeret med lokk over. Neste dag kunne hun skumme fløte.
Noe av melken ble helt i tallerkener med litt tette i bunden og stod til neste dag. Da var melka blitt stiv og var nydelig å spise med sukker på, og kanskje med litt sukkerkavring eller knust flatbrød. Ester kokte også et herlig møssesmør. Spesielt godt var det når hun kokte det lenge og hadde litt rosiner i. Da kalte hun det gome.
I oktober-november var det slakting. For å oppbevare kjøttet måtte noe saltes, røkes eller hermetiseres. Ferskt kjøtt kunne du ha lenge dersom du kokte eller stekte det ferdig å la det under fettlokk. Far til Ester, Oluf, sørget for fisk til huset.
Tvers overfor vårt hus lå Karens hus. Det var bygget med kjeller i bakkeplan. Hit ned flyttet Karen om sommeren. Hun var ugift, som Ester, og stelte for sin gamle mor. For å få endene til å møtes tok hun pasienter fra Eg. Hun hadde ei dame boende der i min barndom. Hun var sky, men arbeidsom og hjalp Karen i huset. Da mor til Karen døde, begynte Karen å leie ut ovenpå til sommergjester.
Når jeg tenker på kvinnene på øyene tenker jeg alltid på Ragna på Tronderøya. De hadde flere kuer og leverte melk i store melkespann på butikkbrygga på Steinsøya i Gamle Hellesund. Her ble de sendt videre med rutebåten Øya til meieriet i Kristiansand.
Problemet for Ragna var å få kuene til oksen, spretterten var ikke oppfunnet den gangen. Da måtte de få kua over til Blikksund og videre opp til Høvåg der de hadde stut. Ragna fortalte: «Æ skulle til oksen med ei ku og prøvde å døtte ho ud i prammen. Men det ville ho ikkje. E døtta for livet og plutselig fôr både e og kua utfor bryggekanten og rett i vannet. Der lå mi å baksa te e fekk tak i halen hoses. Så bukserte e oss inn på grunna, kom me opp i prammen og fekk tjora kua te prammen. Så rodde e te Blikksund med kua på sleb. Me kom te oksen så blaude begge to at det rant a oss.» Ragna røkte. Hun fortalte at under krigen måtte hun røke kirsebærblader i avispapir «for ikke å vende seg a».
RAMSØYA
Mi svigermor var fra losenes øy, Ramsøya. Både hennes mor og besteforeldre var derifra. Kvinnene ute på øyene kunne trylle! Av små ressurser lagde de den herligste mat du kunne tenke deg. De utnyttet hver lille jordlapp. Her kunne de så og høste salat, gulerøtter, portulakk, persille, og poteter da den ble vanlig. Ja, noen fant til og med plass til litt bygg. Her ute vokser det enda minner fra den tida, som rabarbra, rips-, solbær- og stikkelsbærbusker. Et gammelt pæretre og epletre kan du også finne. I steinrøysene gror bjørnebær og bringebær. Ute på værharde Nibe greide de å rydde plass til en liten potetåker, men jorda blåste på vann. Så de måtte tynge den ned med avsalta tang.
I de tre buktene på Ramsøya var det murt bakerovn i minst ett hus. Før man fyrte opp ovnen, gikk det bud til nabokonene at de kunne komme med deigene sine. De bakte store porsjoner og oppbevarte brødene i steinkrukker nede i kjelleren eller i spiskammeret. På frokostbordet var det som oftest, hjemmebakt brød, smør, syltetøy, lyst møssesmør, brunost og god kaffe.
Hverdagsmat var fisk, men til søndags kunne det vanke kjøttkaker, alker eller annet kjøtt. Til dessert var det semulepudding med rød saus og sviskegrøt hvis det skulle være fint. Om våren måtte en ha stekt makrell og rabarbrasuppe. Rabarbrasuppa var kokt med hel kanel og kanel vanket det også i sviskegrøten.
Fisken ble tilberedt på mange måter. Lyr og kolje kunne skrapes og stampes til fiskemat, Torsken kunne kokes eller stekes eller strøs på over natta, eller saltes ei uke og tørkes. Å tørke torsk var vanskelig. Den ble lagt på hønsenetting som var strekt ut mellom to stokker med skinnet ned. Her skulle den ligge til den var helt tørr og stiv. De to første dagene måtte det ikke komme sol på fisken, da ville skinnet koke. Det måtte heller ikke komme regn på den, så det var et svare strev å hold øye med været. Kom det regn, var det å styrte ut og hive fisken på en svær lem, som var til det bruk, og dekke den til med presenning. Fisken måtte stues fisk mot fisk. Insektene lot fisken ligge i fred når den var litt salta. Spekesild og -makrell, en dunk med salt torsk, sei og lyr var også å finne i de fleste spiskammer. Salt makrellsuppe er en delikatesse som gamle folk enda «fyser på».
Fugl var det vanligste kjøttet ute på øyene. Kom mannfolka med fugl, skulle de ribbes for dun helt opp til hode. Duna ble tørka i papirposer i bakerovnen på ettervarmen til fettet i fjærposen var tørket inn. Så kunne de fylle duna i dunlerret og det ble varme dyner og puter. Alker var salgsvare, men Gråmåka hverdagsmat. Gråmåka er mør som kylling og ble brukt til middag med brun saus og til pålegg til kvelds. Måkesuppe var heller ikke å forakte. Finere feiekost i grua skulle du lete lenge etter enn gråmåkevinger. Noen hadde høner og en gris på bua.
De store lagrene med mat kom godt med i seilskutetida. Det gjaldt og alltid være beredt å ha noe å «traktere» med. Man visste aldri når man fikk uventet besøk. Mange skip forliste utenfor Ramsøya. Skipbrudne trengte en hjelpende hånd med mat og tørt tøy. Kvinnene måtte ha spiskammeret fullt og kleskottet likeså. Alle hadde noen av sine kjære på havet. Deres egne sønner kunne trenge til hjelp der de fôr. Så stilte de opp for ukjente sjøfolk som om det var deres egne sønner.
hva slags tøy hadde man i klesskapet?
Mannfolkklær på 1870-tallet var bukser og jakker av ullstoff – gjerne vadmel og vest til søndagsbruk. Undertøy var hjemmestrikkede lange underbukser og undertrøyer. Tykke gensere, sokker, luer og votter ble også strikket. Men hadde du råd kunne du kjøpe Devolds islendere, blåtrøyer og undertøy av norsk ull. Disse var allerede i handelen i 1853 og var veldig populære. Janus kom ikke med sitt ullundertøy før i 1895 og Dovre Makko i1922. Til hverdags bruktes strieskjorte og til søndags hvitskjorte i lin- eller bomullslerret. Dongeri kom ikke til Norge før i 1930-årene og var arbeidstøy.
Ytterst hadde man oljeklær. Oljeklær beskyttet mot sjøsprøyt og regn og var laget ved å impregnere tettvevd lin- eller bomullslerret med rå og kokt linolje. På Ramsøya har en stor glatt stein fått navnet oljesteinen fordi man impregnerte oljeklærne der.
I Gabriel Scotts bok «Skipper Terkelsen» fortelles det om damenes klesskikk i en uthavn rundt 1870:
«I havna gikk damene i grått verken med skaut på hodet og tresko på benene og klampet i smaugene som rene konstabler - Og når vinden lettet i skjørtene, så kom her ikke silke til syne, eller sølvpapir eller lignende saker, men bommesi som seilduk så tykk, det rene seilmakerarbeid at kalde. Se det var noe som holdt og som varte og tålte en annerledes medfart enn det skrapet som byfolket gikk med. Motene kunne komme og ga, den ene fasongen avløse den andre – bommesien varte evinnelig. «
Bommesi var hjemmevevet linlerret og var vanlig før 1870. Etter den tid kunne man få kjøpt billig bomullslerret i butikkene og fikk råd til å sy seg mere undertøy og sengetøy.
Melsekker var laget av tettvevd lin og ble flittig brukt så snart de var tomme. Det kunne man også sy sengetøy, forklær, duker og bleier av. Ja, mange brukte kveldene til å brodere de herligste duker på sekk. Men de virkelig fine dukene, der man broderte venesiansk og engelsk søm, ble sydd på fin lin som man kjøpte i Kristiansand.
Når begynte kvinnene å bruke undertøy?
Det er litt rart å tenke på at damene ikke hadde underbukser før på tidlig 1800-tallet. At damer brukte underbukser ble oppfattet som usømmelig. Særlig når disse skulle vaskes. Mange valgte å tørke intimplagg innendørs. Istedenfor truser brukte man adskillige lag med underskjørt og underkjoler. Undertøyet ble sydd for hand. For å holde oppe ullstrømpene brukte man livstykke eller hoseband. BH og HH kom ikke før rundt 1933. Ikke alle hadde symaskinen før 1900, men de som hadde, kunne tjene litt ekstra ved å ta sy oppdrag. Kristin her forteller at det var gode penger å tjene på å sy og vaske klær for sjøfolk som lå værfast i uthavnene.
Til bryllup sparte man ikke på skillingen. Bruden skulle overstråle alle å være vakker for sin brudgom. Finere stoffer i ull, kamgarn, musselin, taft og silke kunne hjemføres fra England og Frankrike, Italia, Persia og andre eksotiske land. Mang en skipper hadde med seg lekre stoffer hjem til sine kvinner. Så ble det sydd, brodert, heklet og slått nupereller. De herligste kreasjoner kunne fremskaffes med nål og tråd av flittige hender. Kvinnene kunne sitte og sy til langt på natt i lyset fra parafinlampa. Var familien gjest i et bryllup, måtte alle kles opp i nytt eller klær kunne sys om for å få det rette snitt. Så var det å dra til fotografen for å forevige familien i de nye klærne. Bare i Gamle Hellesund var der to fotoatelier rundt 1900.
Hvordan foregikk egentlig klesvasken?
Før 1800 vasket ikke folk ofte. Få hadde lager med lintøy og vasket to eller fire ganger i året. Etter at billig bomull kom, rundt 1870, skaffet folk seg mer klær å vaske på. Man var også mer opplyste om at renslighet hjalp mot smitte av sykdom.
Dagen før vaskedagen ble klærne lagt i vann og litt lut. For å lage bjørkelut måtte du renske ut av ovnen og fyre med ren bjørkeved. Bjørkeasken kokte du sammen med vann, og lot det stå å klarne noen dager. Så helte du fra luten og beholdt bunnskrapet til pussemiddel. Denne luten kunne også brukes til luting av fisk og rengjøring.
I 1842 kom grønnsåpa i handelen fra Lilleborg "sæbesyderi". Det var en milepæl for klesvasken. Grønnsåpa var bedre enn den hjemmekokte med lut og fett. Flekker ble gnidd inn med grønnsåpe. Så ble klær og sengetøy kokt med lut i ei stor jerngryte. Sunlightsåpa kom i 1931 og ble en kjærkommen hjelp til klesvask og oppvask, og Milo til ull og silke kom i 1935.
Når klærne var ferdig kokt ble de løftet med en ren pinne fra gryta og opp i vaskebalja. Her ble de gnidd mot vaskebrettet til flekker var fjernet. Vaskebrettet var vanlig rundt 1900. Tidligere banket man klærne med et banketre på en bankekrakk.
Når hvitvasken var tatt, kom turen til kulørt tøy og til sist ullundertøyet som ikke tålte varmt vann.
På Ramsøya hadde de to brønner som holdt vann sommerstid. Hadde man brønner som gikk tomme, kunne man skylle tøyet sammen med naboen, slik at skyllevannet ble skikkelig utnyttet. Men jeg hørte også om kvinner inne i Skottevig som måtte skylle tre ganger i saltvann før de tok siste skyllevann med regnvann. Så ble tøyet hengt til tørk over lyng og busker eller de hang det på snorer eller reine trestokker. Heia nord for brønnen i smauet på Ramsøya heter klesheia. Om våren i mars blekte man lin- og bomulls lerret her på snøen i den skarpe vårsola.
SAMHOLD OG RESPEKT
I 1828 omkom fem mannfolk i samme losbåt ute på Ramsøya. Kun en reservelos var igjen på øya og han var enkemann med seks barn. Det vil i praksis si at han stod som ene forsørger av familiene på øya. Det var bare samhold som kunne redde dem. Samhold og respekt.
INGJERD MODAL
