|
"ET SKRÅBLIKK
PÅ 17.MAI" Foredrag på 17.mai 2016 av Finn Holmer Hoven på Lillesand by- og sjøfartsmuseum |
Et skråblikk på 17.mai
Gratulerer med dagen!
Eller hva? Feirer vi grunnlovsdagen på feil dato? Min gamle lærer i norsk politisk historie, professor Jens A. Christophersen, var klar på dette – den grunnloven fikk i 1814 ble ikke vedtatt 17.mai 1814, men 4.november 1814. Det er grunnloven av 4.november 1814 som ble Norges grunnlov. Novembergrunnloven. Men, som Christoffersen pleide å si : Det er mer behagelig å legge feiringen til en vakker vårdag i mai mens bjerken spretter, enn til en hustrig og regnfull novemberdag.
Og skal vi først feire en grunnlovsdag i mai, så flagger vi på feil dag. Grunnloven ble vedtatt 16.mai – og den ble undertegnet 18.mai. Derfor flagger ihuga grunnlovsformalister som statsviterprofessor Trond Nordby alltid på 16.mai.
Hva grunnlovsfedrene bedrev 17.mai, er det skrevet mindre om. Men Karsten Alnæs gir i sin historiefortelling fra 1814 en del beskrivelser av liv og levnet blant riksforsamlingens utsendinger på Eidsvoll våren 1814 som ikke nevnes i 17.mai-taler.
Det var jo ingen avholdslosje som var samlet. Utsendingene drakk mer på de seks ukene de var samlet på Eidsvoll enn en gjennomsnitts nordmann drakk på et helt år. Og det sier ikke så lite når vi kjenner alkoholproduksjonen i Norge på denne tiden. Vi kan vel si at 17.mai-grunnloven ikke bare består av paragrafer, men også promiller. Så Per Sandbergs meget omtalte alkoholiserte visitt på Stortingets talerstol for et par år siden ville neppe ha vakt oppsikt i Eidsvollssalen i 1814.
Sett med dagens øyne og begreper var Eidsvollforsamlingen en forsamling av det engelskmennene kaller backbenchere ledet av en liten gruppe aristokratiske embedsmenn som førte ordet og pennen.
Det var 38 embedsmenn som var de drivende selvstendighetskrefter. 15 av dem var enten født i Danmark eller hadde vokst opp i Danmark. Min gamle redaktørkollega, Thor Bjarne Bore, har sett nærmere på deres opphav:
Grunnlovens far, Christian Magnus Falsen, kom til Norge som voksen. Han som fikk idéen om å erklære seg ”enige og tro til Dovre faller”, var kommandør Jens Schow Fabricius. Han kom fra en berømt dansk familie og bodde i Danmark fra han var 11 til han var 31 år. Familien Sverdrup kom fra Sønderjylland. Stattholder Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg hadde bare vært på våre kanter noen få barneår da han dukket opp igjen 26 år gammel og ble en ivrig tilhenger av norsk selvstendighet. Motzfeldt og Sibbern nedstammet fra fornem tysk adel, og den berømte general Diderich Hegermann var født i Hamburg, men vokste opp i Halden. Familien Anker, som sto sentralt i kampen for norsk selvstendighet, var innvandrere fra Sverige. Sjelden har det vært gjennomført et politisk prosjekt i Norge så dominert av utlendinger som selvstendighetskampen i 1814.
Berit Eide Johnsen har skrevet om Hans Jacob Grøgaards rolle på Eidsvoll, presten fra Vestre Moland, som tilhørte unionspartiet og dermed minoriteten på Eidsvoll. Han var en aktiv debattant, og i opposisjon til riksforsamlingens flertall, hvilket han ikke unnlot å gjøre til kjenne under forhandlingene. Og Berit Eide Johnsen siterer fra hans autobiografi hvor han i forbindelse med en av debattene skriver følgende:
”Debatterne have næsten indgydet mig Afskye for Rigsforsamling, Folkeregiering og Republikanisme. Norges Folk har ikke Kultur nok til at kunne regiere sig selv. Constitutionen har, som mig synes, flere Spirer til Galskaber og Ulykker”.
Han hadde ikke tiltro til at det norske folk, med sterke innslag av bønder, ville være i stand til å regjere på egenhånd.
Men den folkelige mytedannelsen om forhandlingene har ballet på seg gjennom århundredene. Vi har alle lært om Eidsvoll-eden, hvor forsamlingen dannet broderkjeden og avla løftet: ”Enige og tro til Dovre faller” etter at Riksforsamlingen ble avsluttet 20.mai. Men historiebøkene unnlater å nevne at enigheten ikke var fullstendig. Lederskikkelsene fra Unionspartiet, grev Herman Wedel Jarlsberg og Severin Løvenskiold, meldte sykdomsforfall før det avsluttende møtet fordi de ikke ville utsette seg for flere ukvemsord fra sine politiske motstandere. Så enigheten og troskapen hadde sine begrensninger på Eidsvoll i 1814.
Jeg skal ikke holde noen statsvitenskapelig forelesing om de statsrettslige begivenhetene i Norge i 1814. Men la meg et øyeblikk vende tilbake til novembergrunnloven og professor Christoffersens påminnelse.
Kielertraktaten av 14.januar 1814 mellom stormaktene fastslo at Danmark-Norges konge overdro Norge til Sveriges konge. 17.mai-grunnloven var slutten på et halvt års bestrebelse på å trosse traktaten og erklære norsk selvstendighet. Men den var bare i kraft seks måneder etter at den ble vedtatt. 17.mai-kongen, Christian Fredrik, var jaget vekk og hadde forlatt landet. Vårrusen fra Eidsvoll var avløst av en dyster november og en annen politisk virkelighet.
Etter et kort felttog mot svenskene endte det med våpenhvile 14.august 1814 og Mossekonvensjonen, hvor Norge måtte godta å vedta en ny grunnlov. Og det ble nedsatt en ny, grunnlovsgivende forsamling som ikke var valgt, og som etter harde tak med svenskene vedtok en ny grunnlov, paragraf for paragraf og et nytt kongevalg – Carl 13 – den 4.november 1814. Mai-grunnloven ble nullet ut.
Dette er i korte trekk historien om grunnlovens tilblivelse i 1814 – en historiefremstilling som ikke nevnes i noen 17.mai-taler i dag.
Og resten av 1800-tallet ble 17.mai en politisk kasteball både i unionsstriden med Sverige og mellom politiske grupper, bevegelser og partier i Norge. Vi har jo alle ropt Hurra for ”han som instifta da´n”. Og i ettertid er gjerne gateslaget – det berømte ”Torvslaget” i 1829 i Christiania – ansett som begynnelsen på 17.mai-feiringen. Men feiringen begynte tidligere, og den begynte fredeligere – ikke med Henrik Wergeland, men med en danske – Matthias Conrad Peterson fra Schleswig. Han var bl.a. redaktør i Adresseavisens forløper, Trondhjemske Tidende. Allerede i 1815 ble 17.mai feiret i Trondheim. Ifølge historieprofessor Knut Mykland var dette den første 17.mai-feiringen i Norge.
Men feiringen var forbeholdt de kondisjonerte. Det folkelige og det barnlige var helt fraværende. Allmuen måtte nøye seg med å stå utenfor og stirre på at borgerne skålte og hurraet for Grunnloven. Og det er den samme Peterson som 10 år senere skrev i Adresseavisen at 17.mai burde feires som en nasjonal festdag. Historiens første folkelige og offentlige 17.maitog og –fest fant sted i Trondheim i 1826, tre år før Torvslaget. Så det var altså ikke Henrik Wergeland som innstifta da´n.
Og Henrik Wergelands barnetog 17.mai fikk mer og mer karakter av å være en kampdag for et selvstendig Norge – i opposisjon til Carl Johan og unionen med Sverige. Samtidig ble 17.mai også en samlingsdag for bøndenes klassereisning. Dette tok særlig av under Venstres store oppmarsj fra 1870-årene. Eller for å sitere fra det radikale Arbeidernes Leksikon fra 1936 med de kjente arbeiderpartimedlemmene Jakob Friis, Trond Hegna og Dagfin Juel som redaktører:
”17.mai ble i denne tiden den største mønstringsdagen for kampen mot unionen, for bøndenes og arbeidernes underklassereisning, politisk og kulturelt.
I 1870-årene organiserte Bjørnstjerne Bjørnson barnetogene for på denne måten å trekke ungdommen inn i den nasjonal-demokratiske bevegelse – i samme grad som 17.mai ble en kampdag for alt fremskritt i landet, holdt reaksjonen seg borte fra feiringen av den. Bare en kort periode foran 1905 ble 17.mai en samlingsdag for hele nasjonen i det Høire nu også ble drevet inn i kampen for oppløsningen av unionen. Efter at selvstendigheten ble vunnet, mistet 17.mai sitt gamle preg av kampdag for fremskrittet i det den ikke ble fyllt av et nytt innhold som svarer til underklassens politiske og kulturelle arv. 1.mai ble i stedet bærer av disse krav.”
”Kampdag for fremskrittet”. Dette er altså den radikale arbeiderbevegelses politiske 17.mai-analyse fra slutten av 1930-tallet – og Trond Hegna og hans medforfattere er en etterettelig kilde når det gjelder arbeiderklassens forhold til 17.mai – hvor de peker på et avgjørende tidsskille i 1905. Fra da av var det 1.mai som ble den gryende, norske arbeiderklasses kamp og fest-dag i Norge. Den offisielle 17.mai-feiringen ble forbeholdt det gode borgerskap og hyllesten til Norges nye kongefamilie på Slottsbalkongen, mens arbeiderklassen arrangerte sine egne tog og samlinger.
Og la meg vende tilbake til 1870-årene. Fra 1870-årene ble de indrepolitiske motsetningene i Norge så bitre at de kom til å prege 17.mai-festen landet over. Den gamle bondeopposisjonen slo seg sammen med venstrebevegelsen (det var før partiet Venstre ble stiftet) som satt med et solid flertall på Stortinget. Og de ønsket å bruke 17.mai-feiringen som sitt politiske program, i opposisjon til det konservative embetsverket.
Og det kunne gi seg bisarre utslag, som da borgertoget 17.mai 1872 i det konservative Kristiania demonstrativt sjikanerte det venstredominerte Storting ved å legge marsjruten utenom Stortinget, hvor stortingsrepresentantene ble stående alene på Karl Johan og måtte beskue 17.mai-toget på avstand mens det passerte ned Stortingsgaten på andre siden av Stortinget.
Avdukingen av Wergelandsstatuen 17.mai i 1881 førte også til konflikter og demonstrative episoder. Bjørnstjerne Bjørnson, som da fremsto som selveste 17.mai-føreren, ble invitert til å holde avdukingstalen – mot de konservatives stemmer. 30.000 kristianiaborgere møtte opp, mens de konservative boikottet arrangementet. Motsetningene var så sterke at de konservative og venstrefraksjonen ikke en gang var enige om hvordan været hadde vært under avdukingen, hvilket førte til det som ble omtalt som ”politisk meteorologi”. For i det konservative Morgenbladet het det at været ble mørkere og mørkere frem mot avdukingen, mens det radikale Dagbladet fremstilte været som ”særdeles gunstig”.
Og den politiske konflikten rundt 17.mai utviklet seg videre utover i 1880-årene. Og etter hvert ble 17.mai en politisk demonstrasjonsdag. Arbeiderne begynte å demonstrere for sine krav 17.mai. Venstre begynte med sitt eget demonstrasjonstog for stemmeretten. Kvinnene gjorde 17.mai til en demonstrasjonsdag for kvinnelig stemmerett, avholdsfolket gikk sitt eget tog. Det gjorde også målfolket. Over hele Norge fikk 17.mai mer og mer preg av en kampdag for venstres nasjonale og demokratiske krav.
Slik ble 17.mai en kampdag i siste halvdel av 18.hundretallet og langt inn i det 20.århundre. Ganske fjernt fra det bilde vi som barn lærte om 17.mai, barnetogene og ”han som innstifta da´n”. Dette er også en del av 17.mais historie, som ikke hører med til 17.mai-talene i vår tid.
Og dette skismaet mellom en voksende, radikal arbeiderklasse som saboterte 17.mai-feiringen og en kongetro overklasse og middelklasse, tiltok ut over i det forrige århundre – med radikaliseringen av den norske arbeiderbevegelsen på 1920-tallet, hvor Det norske Arbeiderparti i en periode var et definert kommunistparti og medlem av den kommunistiske internasjonalen, hvor en feiring av den borgerlige 17.mai ikke var på tale, mens det var 1.mai som mobiliserte den radikale norske arbeiderbevegelsen til en årlig maifeiring, mens borgerskapet og borgerskapets barn gikk i tog og hyllet kongefamilien på Slottsbalkongen.
Og den sosialistiske fraksjonen brukte 17.mai-ritualene aktivt i den politiske kampen på 1920 og 30-tallet – hvor klasseidentiteten ble profilert i kontrast til den nasjonale identiteten som preget borgerskapets 17.mai-feiring.
Fra 1914 tok arbeiderbevegelsen avstand fra det borgerlige 17.mai-arrangementet og laget sine egne barnetog og eget stevne på Ekeberg-sletta, hvor det norske flagget var skiftet ut med det rene røde. På 20- tallet arrangerte man sine egne, røde barnetog som alternativ til de offisielle skoletogene i Oslo og arbeiderbevegelsen hadde sine egne arrangementer på Ekeberg-sletta helt frem til 1938. Og i Kristiansand hadde Arbeiderpartiet sitt eget 17.mai-arrangement i Egelunden.
Og for å gi et glimt av arbeiderklassens opplevelse av 17.maifeiringen i hovedstaden i 1923, siterer jeg fra avisen Social-Demokraten/Arbeiderbladets 17.mai-reportasje :
”Ellers var gatelivet preget av dagen og de nasjonale farver, smellfete madammer representerte det velnærede Norge ledsaget av pudler med de nasjonale sløyfer knyttet til halsringen, tykkvommede smøragenter og importører av tysk leketøy ropte hurra med fem minutters mellomrom og skyllet det ned med hetvin eller et skummet glass bok. Hvor ganske annerledes verdig den organiserte arbeiderklasse feirer 17.mai! Et tungt sammensatt alvor, men allikevel med gløtt av sol over de sterke ansikter”.
Litt av en stemningsbeskrivelse midt i klassekampens klimaks her i Norge. Og forleden snakket jeg med 90-åringen, Lasse Laudal, sønn til major Arne Laudal som ble henrettet på Trandum i 1944. Han var vitne til at Quisling ble kjeppjaget gjennom Kvadraturen etter et foredrag han holdt i Turnhallen i 1935. Han berget seg ved å klatre over et gjerde i en av bygårdene.
Men etter at Arbeiderpartiet erobret flertall i den kommunale 17.mai komiteen i hovedstaden i 1937, fikk partiet kontroll over hovedarrangementet i Oslo og deres eget arrangement på Ekebergsletta ble avviklet.
Og etter Kongens nei 10.april 1940 og Nordahl Griegs krigsdikt 17.mai 1940 – ”I dag står flaggstangen naken blant Eidsvolds grønnende trær, men nettopp i denne timen vet vi hva frihet er”, gikk 17.mai opp i en høyere enhet.
Så kan vi grunne over om kongehuset hadde stått på slottsbalkongen i dag om kong Haakons svar til den tyske sendemann Bräuer i hadde vært Ja og ikke nei på Elverum 10.april 1940.
Men nettopp derfor sto kong Haakon og kongefamilien frem som nasjonale ikoner i 1945, som selve symbolet på samhold og frihet. 17.mai ble avpolitisert og barnetogene selve nøkkelsymbolet på en apolitisk og konfliktløs 17.mai. Et nasjonalsymbol som har vært slitesterkt frem til i dag.
Eller monn det? Er vi for naive i vår tro på barnetogenes apolitiske resonnans? Oppfatter omverdenen og utlendinger den samme uskylden og nasjonalsymbolikken som oss selv? 17.mai for tre år siden hadde den skotske TV-produsenten og forfatteren Bern McPehrson en kronikk i Aftenposten hvor han omtalte vår 17.-maifeiring som ”en rå, ekskluderende nasjonalisme”. ”For en outsider som meg fremstår ikke barnetogene som uskyldige. De skremmer meg mer enn det norske militæret”, skriver han. Nå skremmer vel ikke det norske militæret noen i disse dager, men han peker på at det er lite offentlig debatt om at det å lære barn opp til å vifte med et nasjonalflagg foran kongen ikke er en veldig god idé.
Den norske nasjonalismen er ”uskyldig” og inkluderende blir han fortalt. Det skaper rom for alle som vil være en del av den. Men den skotske journalisten finner at det er en oppsiktsvekkende uttalelse fra et land som deporterte hele sin rombefolkning før andre verdenskrig og nektet å slippe dem inn igjen etterpå. Det smaker av noe annet enn inkludering, skriver den uhildede 17.mai-observatør McPherson, som funderer på om uskylden dreier seg like mye om en kollektiv nasjonal glemsel. Og han minner oss om at symboler som flagg, fedreland og blodlinjer er hva ultranasjonalister benytter seg av når de velger vold og ufred fremfor fred.
Så langt om en utlendings kritiske blikk på vår nasjonalisme. Men han er ikke alene å stille disse spørsmålene ved vår 17.mai-feiring. I en forskningsrapport i regi av Nordisk Råd om de nordiske nasjonaldagsfeiringene, spør historikerne Brit Marie Hovland og Hildegunn Bjørgen retorisk: ”Vi nordmenn liker og å kontrastere vår ”sympatiske” feiring med de militante markeringene andre nasjoner byr på. Da er vi også ved det største ankepunktet mot feiringen. For er det slik at dette fredelige barnetoget er mindre agitatorisk enn militante opptog?”
Sosiologen Olaf Aagedal har pekt på kontrastene i de skandinaviske lands nasjonaldagsfeiringer. Mens 71 prosent av nordmennene deltar i den offentlige feiringen av 17.mai, er det bare syv prosent av svenskene og fem prosent av danskene som feirer sine respektive nasjonaldager. Så vår skotske observatør har kanskje rett i at vi er noe for oss selv.
Men Aagedal tar på seg sosiologens briller og definerer 17.mai som et norsk rituale for inkludering av grupper i dert norske storsamfunnet – først arbeiderklassen – og nå innvandrerne. Innvandrernes inntog er den siste symbolske utvidelse av 17.mai-fenomenet. Innvandrerne blir fremhevet som vår tids 17.mai-symbol på en demokratisk og inkluderende norsk nasjon, skriver han.
Det er ikke mange år siden innvandrerbarn i 17.mai-tog fikk bombetrusler – og bilder av fargede innvandrere i bunad med norsk flagg vakte reaksjoner. Og da den pakistansk fødte Rubina Rana ble leder av 17.mai-komitéen i hovedstaden i 1999 ,var det på en måte en historisk markering som understreker Aagedals analyse av 17.mai som et inkluderingsrituale.
En par dager før 17.mai for noen år siden ble jeg nærmest overfalt av en eldre, opprørt kristiansander på gaten i Kristiansand. Han grep fatt i armen min og pekte opphisset på en liten mørkhudet pike som leide sin mor med den ene hånden og bar et norsk 17.mai-flagg i det andre. Han var så opphisset at han klarte nesten ikke å artikulere seg – ”har du sett! Har du sett! Æ må seie det går´kje an!”
Det var da jeg forsto sosiologen Olaf Aagedals tese om innvandrerne som vår tids 17.mai-symbol og mening. Og det paradoksale er at vi slutter opp om 17.mai-feiringen – ikke fordi den er typisk norsk, men fordi den er så unorsk. La oss tenke litt over det når vi nå går ut på byen og følger borgertoget, som deltaker eller tilskuer.
Og jeg velger å avslutte mitt foredrag med professor Trond Nordbys historiekorreksjon:
Gratulerer med gårsdagen – eller morgendagen!
Gjengitt med tillatelse av forfatteren
Gratulerer med dagen!
Eller hva? Feirer vi grunnlovsdagen på feil dato? Min gamle lærer i norsk politisk historie, professor Jens A. Christophersen, var klar på dette – den grunnloven fikk i 1814 ble ikke vedtatt 17.mai 1814, men 4.november 1814. Det er grunnloven av 4.november 1814 som ble Norges grunnlov. Novembergrunnloven. Men, som Christoffersen pleide å si : Det er mer behagelig å legge feiringen til en vakker vårdag i mai mens bjerken spretter, enn til en hustrig og regnfull novemberdag.
Og skal vi først feire en grunnlovsdag i mai, så flagger vi på feil dag. Grunnloven ble vedtatt 16.mai – og den ble undertegnet 18.mai. Derfor flagger ihuga grunnlovsformalister som statsviterprofessor Trond Nordby alltid på 16.mai.
Hva grunnlovsfedrene bedrev 17.mai, er det skrevet mindre om. Men Karsten Alnæs gir i sin historiefortelling fra 1814 en del beskrivelser av liv og levnet blant riksforsamlingens utsendinger på Eidsvoll våren 1814 som ikke nevnes i 17.mai-taler.
Det var jo ingen avholdslosje som var samlet. Utsendingene drakk mer på de seks ukene de var samlet på Eidsvoll enn en gjennomsnitts nordmann drakk på et helt år. Og det sier ikke så lite når vi kjenner alkoholproduksjonen i Norge på denne tiden. Vi kan vel si at 17.mai-grunnloven ikke bare består av paragrafer, men også promiller. Så Per Sandbergs meget omtalte alkoholiserte visitt på Stortingets talerstol for et par år siden ville neppe ha vakt oppsikt i Eidsvollssalen i 1814.
Sett med dagens øyne og begreper var Eidsvollforsamlingen en forsamling av det engelskmennene kaller backbenchere ledet av en liten gruppe aristokratiske embedsmenn som førte ordet og pennen.
Det var 38 embedsmenn som var de drivende selvstendighetskrefter. 15 av dem var enten født i Danmark eller hadde vokst opp i Danmark. Min gamle redaktørkollega, Thor Bjarne Bore, har sett nærmere på deres opphav:
Grunnlovens far, Christian Magnus Falsen, kom til Norge som voksen. Han som fikk idéen om å erklære seg ”enige og tro til Dovre faller”, var kommandør Jens Schow Fabricius. Han kom fra en berømt dansk familie og bodde i Danmark fra han var 11 til han var 31 år. Familien Sverdrup kom fra Sønderjylland. Stattholder Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg hadde bare vært på våre kanter noen få barneår da han dukket opp igjen 26 år gammel og ble en ivrig tilhenger av norsk selvstendighet. Motzfeldt og Sibbern nedstammet fra fornem tysk adel, og den berømte general Diderich Hegermann var født i Hamburg, men vokste opp i Halden. Familien Anker, som sto sentralt i kampen for norsk selvstendighet, var innvandrere fra Sverige. Sjelden har det vært gjennomført et politisk prosjekt i Norge så dominert av utlendinger som selvstendighetskampen i 1814.
Berit Eide Johnsen har skrevet om Hans Jacob Grøgaards rolle på Eidsvoll, presten fra Vestre Moland, som tilhørte unionspartiet og dermed minoriteten på Eidsvoll. Han var en aktiv debattant, og i opposisjon til riksforsamlingens flertall, hvilket han ikke unnlot å gjøre til kjenne under forhandlingene. Og Berit Eide Johnsen siterer fra hans autobiografi hvor han i forbindelse med en av debattene skriver følgende:
”Debatterne have næsten indgydet mig Afskye for Rigsforsamling, Folkeregiering og Republikanisme. Norges Folk har ikke Kultur nok til at kunne regiere sig selv. Constitutionen har, som mig synes, flere Spirer til Galskaber og Ulykker”.
Han hadde ikke tiltro til at det norske folk, med sterke innslag av bønder, ville være i stand til å regjere på egenhånd.
Men den folkelige mytedannelsen om forhandlingene har ballet på seg gjennom århundredene. Vi har alle lært om Eidsvoll-eden, hvor forsamlingen dannet broderkjeden og avla løftet: ”Enige og tro til Dovre faller” etter at Riksforsamlingen ble avsluttet 20.mai. Men historiebøkene unnlater å nevne at enigheten ikke var fullstendig. Lederskikkelsene fra Unionspartiet, grev Herman Wedel Jarlsberg og Severin Løvenskiold, meldte sykdomsforfall før det avsluttende møtet fordi de ikke ville utsette seg for flere ukvemsord fra sine politiske motstandere. Så enigheten og troskapen hadde sine begrensninger på Eidsvoll i 1814.
Jeg skal ikke holde noen statsvitenskapelig forelesing om de statsrettslige begivenhetene i Norge i 1814. Men la meg et øyeblikk vende tilbake til novembergrunnloven og professor Christoffersens påminnelse.
Kielertraktaten av 14.januar 1814 mellom stormaktene fastslo at Danmark-Norges konge overdro Norge til Sveriges konge. 17.mai-grunnloven var slutten på et halvt års bestrebelse på å trosse traktaten og erklære norsk selvstendighet. Men den var bare i kraft seks måneder etter at den ble vedtatt. 17.mai-kongen, Christian Fredrik, var jaget vekk og hadde forlatt landet. Vårrusen fra Eidsvoll var avløst av en dyster november og en annen politisk virkelighet.
Etter et kort felttog mot svenskene endte det med våpenhvile 14.august 1814 og Mossekonvensjonen, hvor Norge måtte godta å vedta en ny grunnlov. Og det ble nedsatt en ny, grunnlovsgivende forsamling som ikke var valgt, og som etter harde tak med svenskene vedtok en ny grunnlov, paragraf for paragraf og et nytt kongevalg – Carl 13 – den 4.november 1814. Mai-grunnloven ble nullet ut.
Dette er i korte trekk historien om grunnlovens tilblivelse i 1814 – en historiefremstilling som ikke nevnes i noen 17.mai-taler i dag.
Og resten av 1800-tallet ble 17.mai en politisk kasteball både i unionsstriden med Sverige og mellom politiske grupper, bevegelser og partier i Norge. Vi har jo alle ropt Hurra for ”han som instifta da´n”. Og i ettertid er gjerne gateslaget – det berømte ”Torvslaget” i 1829 i Christiania – ansett som begynnelsen på 17.mai-feiringen. Men feiringen begynte tidligere, og den begynte fredeligere – ikke med Henrik Wergeland, men med en danske – Matthias Conrad Peterson fra Schleswig. Han var bl.a. redaktør i Adresseavisens forløper, Trondhjemske Tidende. Allerede i 1815 ble 17.mai feiret i Trondheim. Ifølge historieprofessor Knut Mykland var dette den første 17.mai-feiringen i Norge.
Men feiringen var forbeholdt de kondisjonerte. Det folkelige og det barnlige var helt fraværende. Allmuen måtte nøye seg med å stå utenfor og stirre på at borgerne skålte og hurraet for Grunnloven. Og det er den samme Peterson som 10 år senere skrev i Adresseavisen at 17.mai burde feires som en nasjonal festdag. Historiens første folkelige og offentlige 17.maitog og –fest fant sted i Trondheim i 1826, tre år før Torvslaget. Så det var altså ikke Henrik Wergeland som innstifta da´n.
Og Henrik Wergelands barnetog 17.mai fikk mer og mer karakter av å være en kampdag for et selvstendig Norge – i opposisjon til Carl Johan og unionen med Sverige. Samtidig ble 17.mai også en samlingsdag for bøndenes klassereisning. Dette tok særlig av under Venstres store oppmarsj fra 1870-årene. Eller for å sitere fra det radikale Arbeidernes Leksikon fra 1936 med de kjente arbeiderpartimedlemmene Jakob Friis, Trond Hegna og Dagfin Juel som redaktører:
”17.mai ble i denne tiden den største mønstringsdagen for kampen mot unionen, for bøndenes og arbeidernes underklassereisning, politisk og kulturelt.
I 1870-årene organiserte Bjørnstjerne Bjørnson barnetogene for på denne måten å trekke ungdommen inn i den nasjonal-demokratiske bevegelse – i samme grad som 17.mai ble en kampdag for alt fremskritt i landet, holdt reaksjonen seg borte fra feiringen av den. Bare en kort periode foran 1905 ble 17.mai en samlingsdag for hele nasjonen i det Høire nu også ble drevet inn i kampen for oppløsningen av unionen. Efter at selvstendigheten ble vunnet, mistet 17.mai sitt gamle preg av kampdag for fremskrittet i det den ikke ble fyllt av et nytt innhold som svarer til underklassens politiske og kulturelle arv. 1.mai ble i stedet bærer av disse krav.”
”Kampdag for fremskrittet”. Dette er altså den radikale arbeiderbevegelses politiske 17.mai-analyse fra slutten av 1930-tallet – og Trond Hegna og hans medforfattere er en etterettelig kilde når det gjelder arbeiderklassens forhold til 17.mai – hvor de peker på et avgjørende tidsskille i 1905. Fra da av var det 1.mai som ble den gryende, norske arbeiderklasses kamp og fest-dag i Norge. Den offisielle 17.mai-feiringen ble forbeholdt det gode borgerskap og hyllesten til Norges nye kongefamilie på Slottsbalkongen, mens arbeiderklassen arrangerte sine egne tog og samlinger.
Og la meg vende tilbake til 1870-årene. Fra 1870-årene ble de indrepolitiske motsetningene i Norge så bitre at de kom til å prege 17.mai-festen landet over. Den gamle bondeopposisjonen slo seg sammen med venstrebevegelsen (det var før partiet Venstre ble stiftet) som satt med et solid flertall på Stortinget. Og de ønsket å bruke 17.mai-feiringen som sitt politiske program, i opposisjon til det konservative embetsverket.
Og det kunne gi seg bisarre utslag, som da borgertoget 17.mai 1872 i det konservative Kristiania demonstrativt sjikanerte det venstredominerte Storting ved å legge marsjruten utenom Stortinget, hvor stortingsrepresentantene ble stående alene på Karl Johan og måtte beskue 17.mai-toget på avstand mens det passerte ned Stortingsgaten på andre siden av Stortinget.
Avdukingen av Wergelandsstatuen 17.mai i 1881 førte også til konflikter og demonstrative episoder. Bjørnstjerne Bjørnson, som da fremsto som selveste 17.mai-føreren, ble invitert til å holde avdukingstalen – mot de konservatives stemmer. 30.000 kristianiaborgere møtte opp, mens de konservative boikottet arrangementet. Motsetningene var så sterke at de konservative og venstrefraksjonen ikke en gang var enige om hvordan været hadde vært under avdukingen, hvilket førte til det som ble omtalt som ”politisk meteorologi”. For i det konservative Morgenbladet het det at været ble mørkere og mørkere frem mot avdukingen, mens det radikale Dagbladet fremstilte været som ”særdeles gunstig”.
Og den politiske konflikten rundt 17.mai utviklet seg videre utover i 1880-årene. Og etter hvert ble 17.mai en politisk demonstrasjonsdag. Arbeiderne begynte å demonstrere for sine krav 17.mai. Venstre begynte med sitt eget demonstrasjonstog for stemmeretten. Kvinnene gjorde 17.mai til en demonstrasjonsdag for kvinnelig stemmerett, avholdsfolket gikk sitt eget tog. Det gjorde også målfolket. Over hele Norge fikk 17.mai mer og mer preg av en kampdag for venstres nasjonale og demokratiske krav.
Slik ble 17.mai en kampdag i siste halvdel av 18.hundretallet og langt inn i det 20.århundre. Ganske fjernt fra det bilde vi som barn lærte om 17.mai, barnetogene og ”han som innstifta da´n”. Dette er også en del av 17.mais historie, som ikke hører med til 17.mai-talene i vår tid.
Og dette skismaet mellom en voksende, radikal arbeiderklasse som saboterte 17.mai-feiringen og en kongetro overklasse og middelklasse, tiltok ut over i det forrige århundre – med radikaliseringen av den norske arbeiderbevegelsen på 1920-tallet, hvor Det norske Arbeiderparti i en periode var et definert kommunistparti og medlem av den kommunistiske internasjonalen, hvor en feiring av den borgerlige 17.mai ikke var på tale, mens det var 1.mai som mobiliserte den radikale norske arbeiderbevegelsen til en årlig maifeiring, mens borgerskapet og borgerskapets barn gikk i tog og hyllet kongefamilien på Slottsbalkongen.
Og den sosialistiske fraksjonen brukte 17.mai-ritualene aktivt i den politiske kampen på 1920 og 30-tallet – hvor klasseidentiteten ble profilert i kontrast til den nasjonale identiteten som preget borgerskapets 17.mai-feiring.
Fra 1914 tok arbeiderbevegelsen avstand fra det borgerlige 17.mai-arrangementet og laget sine egne barnetog og eget stevne på Ekeberg-sletta, hvor det norske flagget var skiftet ut med det rene røde. På 20- tallet arrangerte man sine egne, røde barnetog som alternativ til de offisielle skoletogene i Oslo og arbeiderbevegelsen hadde sine egne arrangementer på Ekeberg-sletta helt frem til 1938. Og i Kristiansand hadde Arbeiderpartiet sitt eget 17.mai-arrangement i Egelunden.
Og for å gi et glimt av arbeiderklassens opplevelse av 17.maifeiringen i hovedstaden i 1923, siterer jeg fra avisen Social-Demokraten/Arbeiderbladets 17.mai-reportasje :
”Ellers var gatelivet preget av dagen og de nasjonale farver, smellfete madammer representerte det velnærede Norge ledsaget av pudler med de nasjonale sløyfer knyttet til halsringen, tykkvommede smøragenter og importører av tysk leketøy ropte hurra med fem minutters mellomrom og skyllet det ned med hetvin eller et skummet glass bok. Hvor ganske annerledes verdig den organiserte arbeiderklasse feirer 17.mai! Et tungt sammensatt alvor, men allikevel med gløtt av sol over de sterke ansikter”.
Litt av en stemningsbeskrivelse midt i klassekampens klimaks her i Norge. Og forleden snakket jeg med 90-åringen, Lasse Laudal, sønn til major Arne Laudal som ble henrettet på Trandum i 1944. Han var vitne til at Quisling ble kjeppjaget gjennom Kvadraturen etter et foredrag han holdt i Turnhallen i 1935. Han berget seg ved å klatre over et gjerde i en av bygårdene.
Men etter at Arbeiderpartiet erobret flertall i den kommunale 17.mai komiteen i hovedstaden i 1937, fikk partiet kontroll over hovedarrangementet i Oslo og deres eget arrangement på Ekebergsletta ble avviklet.
Og etter Kongens nei 10.april 1940 og Nordahl Griegs krigsdikt 17.mai 1940 – ”I dag står flaggstangen naken blant Eidsvolds grønnende trær, men nettopp i denne timen vet vi hva frihet er”, gikk 17.mai opp i en høyere enhet.
Så kan vi grunne over om kongehuset hadde stått på slottsbalkongen i dag om kong Haakons svar til den tyske sendemann Bräuer i hadde vært Ja og ikke nei på Elverum 10.april 1940.
Men nettopp derfor sto kong Haakon og kongefamilien frem som nasjonale ikoner i 1945, som selve symbolet på samhold og frihet. 17.mai ble avpolitisert og barnetogene selve nøkkelsymbolet på en apolitisk og konfliktløs 17.mai. Et nasjonalsymbol som har vært slitesterkt frem til i dag.
Eller monn det? Er vi for naive i vår tro på barnetogenes apolitiske resonnans? Oppfatter omverdenen og utlendinger den samme uskylden og nasjonalsymbolikken som oss selv? 17.mai for tre år siden hadde den skotske TV-produsenten og forfatteren Bern McPehrson en kronikk i Aftenposten hvor han omtalte vår 17.-maifeiring som ”en rå, ekskluderende nasjonalisme”. ”For en outsider som meg fremstår ikke barnetogene som uskyldige. De skremmer meg mer enn det norske militæret”, skriver han. Nå skremmer vel ikke det norske militæret noen i disse dager, men han peker på at det er lite offentlig debatt om at det å lære barn opp til å vifte med et nasjonalflagg foran kongen ikke er en veldig god idé.
Den norske nasjonalismen er ”uskyldig” og inkluderende blir han fortalt. Det skaper rom for alle som vil være en del av den. Men den skotske journalisten finner at det er en oppsiktsvekkende uttalelse fra et land som deporterte hele sin rombefolkning før andre verdenskrig og nektet å slippe dem inn igjen etterpå. Det smaker av noe annet enn inkludering, skriver den uhildede 17.mai-observatør McPherson, som funderer på om uskylden dreier seg like mye om en kollektiv nasjonal glemsel. Og han minner oss om at symboler som flagg, fedreland og blodlinjer er hva ultranasjonalister benytter seg av når de velger vold og ufred fremfor fred.
Så langt om en utlendings kritiske blikk på vår nasjonalisme. Men han er ikke alene å stille disse spørsmålene ved vår 17.mai-feiring. I en forskningsrapport i regi av Nordisk Råd om de nordiske nasjonaldagsfeiringene, spør historikerne Brit Marie Hovland og Hildegunn Bjørgen retorisk: ”Vi nordmenn liker og å kontrastere vår ”sympatiske” feiring med de militante markeringene andre nasjoner byr på. Da er vi også ved det største ankepunktet mot feiringen. For er det slik at dette fredelige barnetoget er mindre agitatorisk enn militante opptog?”
Sosiologen Olaf Aagedal har pekt på kontrastene i de skandinaviske lands nasjonaldagsfeiringer. Mens 71 prosent av nordmennene deltar i den offentlige feiringen av 17.mai, er det bare syv prosent av svenskene og fem prosent av danskene som feirer sine respektive nasjonaldager. Så vår skotske observatør har kanskje rett i at vi er noe for oss selv.
Men Aagedal tar på seg sosiologens briller og definerer 17.mai som et norsk rituale for inkludering av grupper i dert norske storsamfunnet – først arbeiderklassen – og nå innvandrerne. Innvandrernes inntog er den siste symbolske utvidelse av 17.mai-fenomenet. Innvandrerne blir fremhevet som vår tids 17.mai-symbol på en demokratisk og inkluderende norsk nasjon, skriver han.
Det er ikke mange år siden innvandrerbarn i 17.mai-tog fikk bombetrusler – og bilder av fargede innvandrere i bunad med norsk flagg vakte reaksjoner. Og da den pakistansk fødte Rubina Rana ble leder av 17.mai-komitéen i hovedstaden i 1999 ,var det på en måte en historisk markering som understreker Aagedals analyse av 17.mai som et inkluderingsrituale.
En par dager før 17.mai for noen år siden ble jeg nærmest overfalt av en eldre, opprørt kristiansander på gaten i Kristiansand. Han grep fatt i armen min og pekte opphisset på en liten mørkhudet pike som leide sin mor med den ene hånden og bar et norsk 17.mai-flagg i det andre. Han var så opphisset at han klarte nesten ikke å artikulere seg – ”har du sett! Har du sett! Æ må seie det går´kje an!”
Det var da jeg forsto sosiologen Olaf Aagedals tese om innvandrerne som vår tids 17.mai-symbol og mening. Og det paradoksale er at vi slutter opp om 17.mai-feiringen – ikke fordi den er typisk norsk, men fordi den er så unorsk. La oss tenke litt over det når vi nå går ut på byen og følger borgertoget, som deltaker eller tilskuer.
Og jeg velger å avslutte mitt foredrag med professor Trond Nordbys historiekorreksjon:
Gratulerer med gårsdagen – eller morgendagen!
Gjengitt med tillatelse av forfatteren
