Eventyret om "Piken med svovelstikkerne"
Tegning av Wilhelm Pedersen
av Hans Christian Andersen
Det var så grueligt kaldt; det snedde og det begynte å bli sent påkveld; det var også den siste aften i året, nyttårsaften. I denne kulde og i dette mørke gikk på gaten en liten, fattig pike med bart hode og nakne fødder; ja hun hadde jo rigtignok hatt tøfler på, da hun kom hjemmefra; men hva kunne det hjelpe! det var meget store tøfler, hendes mor hadde sist brukt dem, så store var de, og dem tapte den lille, da hun skyndtet sig over gaten, idet to vogner fór så grueligt sterkt forbi; den ene tøffel var ikke å finne og den anden løp en dreng med; han sa at den kunne han bruke til vugge,
når han selv fikk barn.
Dér gikk nå den lille piken på de nakne små føtter, som var røde og blå av kulde; i et gammelt forkle holdt hun en mengde svovelstikker og ét bunt gikk hun med i hånden; ingen hadde den hele dagen kjøpt av henne; ingen hadde gitt henne en skilling; sulten og forfrossen gikk hun og så så forkuet ut, den lille stakkar! Snefnuggene falt i hennes lange gule hår, som krøllet så smukt om nakken, men den stas tenkte hun riktignok ikke på. Ut fra alle vinduer skinte lysene og så luktet det i gaten så deilig av gåsesteik; det var jo nyttårsaften, ja det tenkte hun på.
Henne i en krok mellom to hus, det ene gikk litt mere frem i gaten enn det andet, der satte hun sig og krøp sammen; de små bena hadde hun trukket opp under seg, men hun frøs enda mere og hjem turte hun ikke gå, hun hadde jo ikke solgt noen svovelstikker, ikke fått en eneste skilling, hennes far ville slå henne og kaldt var det også hjemme, de hadde kun taket like over dem og der pep vinden inn, skjønt det var stappet strå og kluter i de største sprekkene. Hennes små hender var nesten ganske døde av kulde.
Akk! En liten svovelstikk kunne gjøre godt. Turte hun bare trekke én ut av buntet, stryke den mot veggen og varme fingrene. Hun trakk én ut, “ritsch!” Hvor sprutet den, hvor brant den! Det var en varm, klar lue, liksom et lite lys, da hun holdt hånden om den; det var et underlig lys! Den lille piken syntes hun satt foran en stor jernkakkelovn med blanke messingkuler og messingtromler; ilden brant så velsignet, varmet så godtt! Nei, hva var det! — Den lille strakte allerede føttene ut for også å varme disse, – – da sluknet flammen, kakkelovnen forsvant, — hun satt med en liten stump av
den utbrente svovelstikk i hånden.
En ny ble strøket, den brant, den lyste, og der hvor skinnet falt på muren, ble denne gjennomsiktig, som et flor; hun så like inn i stuen, hvor bordet stod dekket med en skinnende hvit duk, med fint porselen, og deilig dampede den stekte gåsen, fylt med svisker og epler! og hva som var enda prektigere, gåsen sprang fra fatet, vraltede hen ad gulvet med gaffel og kniv i ryggen; like hen til den fattige piken kom den; da sluknet svovelstikken og det var kun den tykke, kolde muren å se.
Hun tente en ny. Da satt hun under det deligste juletre; det var enda større og mere pyntet, enn det hun gjennom glassdøren hadde sett hos den rike kjøpmannen, nå siste jul; tusen lys brant på de grønne greinene og bildene, som de som pynter butikkvinduene, så ned til henne. Den lille strakte begge hender i været — da sluknet svovelstikken; de mange julelysene gikk høyere og høyere, hun så at de var blitt de klare stjerner, én av dem falt og gjorde en lang ildstripe på himmelen.
“Nå dør det én!” sa den lille, for gamle mormor, som var den eneste som hadde vært god mod henne, men nå var død, hadde sagt: Når en stjerne faller, går det en sjel opp til Gud.
Hun strøk igjen mot muren en svovelstikk, den lyste rundt om, og i glansen stod den gamle
mormor, så klar, så skinnende, så mild og velsignet.
“Mormor!” ropte den lille, “Oh ta meg med! Jeg vet du er borte når svovelstikken går ut; borte liksom den varme kakkelovnen, den deilige gåsesteiken og det store velsignede juletreet!” — og hun strøk i hast hele resten av svovelstikkene som var i buntet, hun ville holde på mormor; og svovelstikkerne lyste med en sånn glans at det var klarere enn ved den lyse dag. Mormor hadde aldri før vært så vakker, så stor; hun løftet den lille piken opp på armen, og de fløy i glans og glede, så høyt, så høyt; og det var ingen kulde, ingen hunger, ingen angst, — de var hos Gud!
Men i kroken ved huset satt i den kalde morgenstunden den lille piken med røde kinn, med smil om munnen — død, frosset ihjel den siste aften i det gamle år. Nyttårsmorgen gikk opp over det lille lik, som satt med svovelstikkerne, hvorav et knippe var nesten brent. Hun har villet varme sig! Sa man; ingen visste det vakre hun hadde sett, i hvilken glans hun med gamle mormor var gått inn til nyttårs glede!
Slutt
Det var så grueligt kaldt; det snedde og det begynte å bli sent påkveld; det var også den siste aften i året, nyttårsaften. I denne kulde og i dette mørke gikk på gaten en liten, fattig pike med bart hode og nakne fødder; ja hun hadde jo rigtignok hatt tøfler på, da hun kom hjemmefra; men hva kunne det hjelpe! det var meget store tøfler, hendes mor hadde sist brukt dem, så store var de, og dem tapte den lille, da hun skyndtet sig over gaten, idet to vogner fór så grueligt sterkt forbi; den ene tøffel var ikke å finne og den anden løp en dreng med; han sa at den kunne han bruke til vugge,
når han selv fikk barn.
Dér gikk nå den lille piken på de nakne små føtter, som var røde og blå av kulde; i et gammelt forkle holdt hun en mengde svovelstikker og ét bunt gikk hun med i hånden; ingen hadde den hele dagen kjøpt av henne; ingen hadde gitt henne en skilling; sulten og forfrossen gikk hun og så så forkuet ut, den lille stakkar! Snefnuggene falt i hennes lange gule hår, som krøllet så smukt om nakken, men den stas tenkte hun riktignok ikke på. Ut fra alle vinduer skinte lysene og så luktet det i gaten så deilig av gåsesteik; det var jo nyttårsaften, ja det tenkte hun på.
Henne i en krok mellom to hus, det ene gikk litt mere frem i gaten enn det andet, der satte hun sig og krøp sammen; de små bena hadde hun trukket opp under seg, men hun frøs enda mere og hjem turte hun ikke gå, hun hadde jo ikke solgt noen svovelstikker, ikke fått en eneste skilling, hennes far ville slå henne og kaldt var det også hjemme, de hadde kun taket like over dem og der pep vinden inn, skjønt det var stappet strå og kluter i de største sprekkene. Hennes små hender var nesten ganske døde av kulde.
Akk! En liten svovelstikk kunne gjøre godt. Turte hun bare trekke én ut av buntet, stryke den mot veggen og varme fingrene. Hun trakk én ut, “ritsch!” Hvor sprutet den, hvor brant den! Det var en varm, klar lue, liksom et lite lys, da hun holdt hånden om den; det var et underlig lys! Den lille piken syntes hun satt foran en stor jernkakkelovn med blanke messingkuler og messingtromler; ilden brant så velsignet, varmet så godtt! Nei, hva var det! — Den lille strakte allerede føttene ut for også å varme disse, – – da sluknet flammen, kakkelovnen forsvant, — hun satt med en liten stump av
den utbrente svovelstikk i hånden.
En ny ble strøket, den brant, den lyste, og der hvor skinnet falt på muren, ble denne gjennomsiktig, som et flor; hun så like inn i stuen, hvor bordet stod dekket med en skinnende hvit duk, med fint porselen, og deilig dampede den stekte gåsen, fylt med svisker og epler! og hva som var enda prektigere, gåsen sprang fra fatet, vraltede hen ad gulvet med gaffel og kniv i ryggen; like hen til den fattige piken kom den; da sluknet svovelstikken og det var kun den tykke, kolde muren å se.
Hun tente en ny. Da satt hun under det deligste juletre; det var enda større og mere pyntet, enn det hun gjennom glassdøren hadde sett hos den rike kjøpmannen, nå siste jul; tusen lys brant på de grønne greinene og bildene, som de som pynter butikkvinduene, så ned til henne. Den lille strakte begge hender i været — da sluknet svovelstikken; de mange julelysene gikk høyere og høyere, hun så at de var blitt de klare stjerner, én av dem falt og gjorde en lang ildstripe på himmelen.
“Nå dør det én!” sa den lille, for gamle mormor, som var den eneste som hadde vært god mod henne, men nå var død, hadde sagt: Når en stjerne faller, går det en sjel opp til Gud.
Hun strøk igjen mot muren en svovelstikk, den lyste rundt om, og i glansen stod den gamle
mormor, så klar, så skinnende, så mild og velsignet.
“Mormor!” ropte den lille, “Oh ta meg med! Jeg vet du er borte når svovelstikken går ut; borte liksom den varme kakkelovnen, den deilige gåsesteiken og det store velsignede juletreet!” — og hun strøk i hast hele resten av svovelstikkene som var i buntet, hun ville holde på mormor; og svovelstikkerne lyste med en sånn glans at det var klarere enn ved den lyse dag. Mormor hadde aldri før vært så vakker, så stor; hun løftet den lille piken opp på armen, og de fløy i glans og glede, så høyt, så høyt; og det var ingen kulde, ingen hunger, ingen angst, — de var hos Gud!
Men i kroken ved huset satt i den kalde morgenstunden den lille piken med røde kinn, med smil om munnen — død, frosset ihjel den siste aften i det gamle år. Nyttårsmorgen gikk opp over det lille lik, som satt med svovelstikkerne, hvorav et knippe var nesten brent. Hun har villet varme sig! Sa man; ingen visste det vakre hun hadde sett, i hvilken glans hun med gamle mormor var gått inn til nyttårs glede!
Slutt
