"JUNAITEN I LILLESAND"
Om emigrasjon og Amerikapakkene. Om Barbiedukker. Og om Lillesandsjenta Mathilde Heldal som ble kokkepike hos Kennedyfamilien og kom hjem med kofferten full av festkjoler......
Det som ble den store overraskelsen på Lillesand by- og sjøfartsmuseum i 2012, var at den utstillingen som vi måtte stille på benene i all hast, i stedet for den som måtte avlyses, ble en overveldende suksess. Folk kom langveisfra for å se på kjolene fra Kennedy-familien og høre historiene fra emigrasjonstiden – ”Junaiten i Lillesand”.
Lillesandsfolk lånte velvillig ut ærverdige klenodier og kjære eiendeler til utstillingen, som kulturattachee ved Den amerikanske ambassaden, Patrick C. Geraghty, karakteriserte som scoops. Han var overveldet over å se Jacqueline Kennedys badedrakt, originalbilde av Walt Disney, John F. Kennedys slips og andre amerikanske kuriositeter: ”You could get a hundreds of thousands of dollars for those on an auction in the US!”
Hemmeligheten bak suksessen tror jeg dertil var å finne i at utstillingen ikke bare omhandlet glamour, men også tragedier. Det var historien om Mathilde Heldal som tross sitt medfødte handikap, en klumpfot, ble
sjefskokke i Kennedy-familien med tidvis engasjement i Det hvite hus. Kjær som hun ble i den berømte familien, fikk hun kostelige gaver, og gavene tok hun med seg hjem til Lillesand på et tidspunkt da det var trange tider og nød i hjembyen. Det var som hun kom med himmelen på besøk…
Men det var også historiene om menn og fedre som aldri kom hjem. Om forlatte kvinner her hjemme som slet natt og dag for at ungene ikke skulle ende på Fattighuset. Og om Martha Alice Nilsen som kom hjem igjen etter å ha blitt smittet av ”galloperende tæring” av sin husfrue i USA. Hun døde 24 år gammel i
Brekkestø, og det eneste som er igjen etter henne, er et eventyrskrin som hun hadde med seg fra USA.
En ting er at byen vår har så mange historier. En annen ting er at det finnes så mange gjenstander, tøy og fotografier som kan levendegjøre historiene. Hvordan utstillingen ble til var nesten en historie i seg selv. Rett før påske fikk vi beskjeden om at den planlagte utstillingen ”Norges eldste skipsvrak” måtte utsettes på grunn av at analysene av vrakgodset ikke kunne ferdigstilles til sommersesongen. Påsken ble et sort hull.Etter å ha funnet temaet ’Emigrasjon’, begynte ringerunden til folk som kunne tenkes å bidra med noe.
Et eksempel: ”Hallo Anna, jeg hører at du muligens har noen gjenstander fra Kennedy-familien?” ”Jo, jeg har jo det – ett eller annet sted på loftet.” Anna bor i Bergen. Å ha noe på loftet kan bety flere uker før en eventuell utlåner får tid til å komme seg opp og lete gjennom kasse etter kasse før den riktige finnes. Deretter skal tingene gjennomsees, kanskje rettes litt til og sorteres, før de skal pakkes og sendes. Regn minst en ny uke på det. Imens tikker klokken mot utstillingsåpning og brosjyrer som mangler bilde av
gjenstander. Men denne utstillingen ville seg selv! Kanskje var det Mathilde som ville ha det litt moro fra sitt
utkikkstårn i himmele? I hvert fall fortsatte samtalen slik: ”Nå er det sånn at vi tilfeldigvis skal til Lillesand i morgen, men jeg kan nok ikke finne Amerika-tingene så fort.” Dagen etter stod Anna på museumskontoret med Jacqueline Kennedys badedrakt og en ballkjole, samt signerte bilder og telegrammer fra to amerikanske presidenter til Heldalfamilien i Lillesand!
Så populær har utstillingen vært at vi nå er i gang med å lage en bok om temaet. Det er ikke bare Lista og Søgne som eier emigrasjonstidens store historier fra landsdelen. Lillesands historier er fullt på høyde med dem! Utover lille Mathilde som ble sjefskokke i Kennedy-familien, og Elise Tvede, ”The lady with the pen”, var det Jessie Hansen som ble motedesigner i New York, for både Chanel og Dior. Verdens høyeste mann, Ola Andreas Hansen som en tid var soldat i Den amerikanske borgerkrigen, ble begravet på Vestre Moland kirkegård. Margaret Henderson reiste til en ukjent tilværelse ’over there’, selv om hun var Henrik Ibsens og Kristian Lofthus’ etterkommer. Noen lillesandere gikk til grunne i 'Ørkenen Sur', et uteliggerdistrikt i Brooklyn.
Selv nå, etter at utstilllingen er over, får museet stadig nye historier fra Junaitens enestående betydning gjennom over hundre år. Vi gleder oss til bokutgivelsen!
Lillesandsfolk lånte velvillig ut ærverdige klenodier og kjære eiendeler til utstillingen, som kulturattachee ved Den amerikanske ambassaden, Patrick C. Geraghty, karakteriserte som scoops. Han var overveldet over å se Jacqueline Kennedys badedrakt, originalbilde av Walt Disney, John F. Kennedys slips og andre amerikanske kuriositeter: ”You could get a hundreds of thousands of dollars for those on an auction in the US!”
Hemmeligheten bak suksessen tror jeg dertil var å finne i at utstillingen ikke bare omhandlet glamour, men også tragedier. Det var historien om Mathilde Heldal som tross sitt medfødte handikap, en klumpfot, ble
sjefskokke i Kennedy-familien med tidvis engasjement i Det hvite hus. Kjær som hun ble i den berømte familien, fikk hun kostelige gaver, og gavene tok hun med seg hjem til Lillesand på et tidspunkt da det var trange tider og nød i hjembyen. Det var som hun kom med himmelen på besøk…
Men det var også historiene om menn og fedre som aldri kom hjem. Om forlatte kvinner her hjemme som slet natt og dag for at ungene ikke skulle ende på Fattighuset. Og om Martha Alice Nilsen som kom hjem igjen etter å ha blitt smittet av ”galloperende tæring” av sin husfrue i USA. Hun døde 24 år gammel i
Brekkestø, og det eneste som er igjen etter henne, er et eventyrskrin som hun hadde med seg fra USA.
En ting er at byen vår har så mange historier. En annen ting er at det finnes så mange gjenstander, tøy og fotografier som kan levendegjøre historiene. Hvordan utstillingen ble til var nesten en historie i seg selv. Rett før påske fikk vi beskjeden om at den planlagte utstillingen ”Norges eldste skipsvrak” måtte utsettes på grunn av at analysene av vrakgodset ikke kunne ferdigstilles til sommersesongen. Påsken ble et sort hull.Etter å ha funnet temaet ’Emigrasjon’, begynte ringerunden til folk som kunne tenkes å bidra med noe.
Et eksempel: ”Hallo Anna, jeg hører at du muligens har noen gjenstander fra Kennedy-familien?” ”Jo, jeg har jo det – ett eller annet sted på loftet.” Anna bor i Bergen. Å ha noe på loftet kan bety flere uker før en eventuell utlåner får tid til å komme seg opp og lete gjennom kasse etter kasse før den riktige finnes. Deretter skal tingene gjennomsees, kanskje rettes litt til og sorteres, før de skal pakkes og sendes. Regn minst en ny uke på det. Imens tikker klokken mot utstillingsåpning og brosjyrer som mangler bilde av
gjenstander. Men denne utstillingen ville seg selv! Kanskje var det Mathilde som ville ha det litt moro fra sitt
utkikkstårn i himmele? I hvert fall fortsatte samtalen slik: ”Nå er det sånn at vi tilfeldigvis skal til Lillesand i morgen, men jeg kan nok ikke finne Amerika-tingene så fort.” Dagen etter stod Anna på museumskontoret med Jacqueline Kennedys badedrakt og en ballkjole, samt signerte bilder og telegrammer fra to amerikanske presidenter til Heldalfamilien i Lillesand!
Så populær har utstillingen vært at vi nå er i gang med å lage en bok om temaet. Det er ikke bare Lista og Søgne som eier emigrasjonstidens store historier fra landsdelen. Lillesands historier er fullt på høyde med dem! Utover lille Mathilde som ble sjefskokke i Kennedy-familien, og Elise Tvede, ”The lady with the pen”, var det Jessie Hansen som ble motedesigner i New York, for både Chanel og Dior. Verdens høyeste mann, Ola Andreas Hansen som en tid var soldat i Den amerikanske borgerkrigen, ble begravet på Vestre Moland kirkegård. Margaret Henderson reiste til en ukjent tilværelse ’over there’, selv om hun var Henrik Ibsens og Kristian Lofthus’ etterkommer. Noen lillesandere gikk til grunne i 'Ørkenen Sur', et uteliggerdistrikt i Brooklyn.
Selv nå, etter at utstilllingen er over, får museet stadig nye historier fra Junaitens enestående betydning gjennom over hundre år. Vi gleder oss til bokutgivelsen!
